Som et ledd i økt fokusering på blue-water sailing dro en liten kontingent KNS-ere på cruise i Grenadinene anført av ekteparet Ask, som er lommekjent i farvannet.

En nonstop BA flight fra London brakte oss til St. Lucia hvor to båter lå og ventet på oss i Marigot Bay. Moorings har en base her og vi tilbrakte første natten i båten. Første del av annen dag gikk med registrering, utsjekking, instruksjon av båten og briefing om anbefalt rute og havneforhold. Dagens siste oppgave var besøk til toll og immigrasjon for utklarering, noe som er skipperens oppgave. Deretter stakk vi til sjøs, sydover til vår første ankerplass ved de karakteristiske Pitons, et kjent landemerke på St Lucia. (bilde)

  Grenadinene er kjent som det kanskje fineste cruise området i Leeward og Windward Islands. Den nordligste øyen i Grenadinene er Bequia som ble vårt neste anløp. Her sjekket vi inn for hele perioden vi skulle tilbringe i den lille øynasjonen som også omfatter St. Vincent. Rundt Admiralty Bay har Bequia har en fin infrastruktur med mange restauranter, butikker, tjenester og fine strender. Det finnes flere severdigheter, blant annet Friendship Bay med en fin bar på en tropisk strand og en skilpadde sanctuary.  

Høydepunktet på cruiset var kanskje Salt Whistle Bay på Mayreau og the Tobago Cays øst for øya. Da vi nærmet oss Mayreau så vi en farge på vannet som vi ikke hadde holdt for mulig. Vi ankret in the bay og henga oss i to dager til strandlivet under palmene og turer på øya. Beachen mot øst hadde vi helt alene for oss; urørt, vindfull, men beskyttet av korall revene utenfor.  Turen til the Cays var kort og vi fortøyet til en mooring i dette naturreservatet i Atlanterhavet beskyttet av koral rev. Her kan man se langt og puste fritt! Vi fotograferte en iguan på en av øyene og svømte mellom store skilpadder og små fisk i det klare vannet rundt båten og kunne se bunn på 10 m dybde.

Og slik fortsatte det. Vi gjorde strandhogg på i alt 10 øyer og mange strender. Vi møtte båtfolk og lokale folk; spiste på strandrestauranter med steelband; var på så vel tørre som frodige tropiske øyer; snakket med lokalbefolkning som uten unntak var hjertelige og inkluderende. Spesielt var det i Cumberland Bay på St Vincent hvor vi fortøyde hekken til en tropisk regnskog. Her gikk stien gjennom en elv som vi forserte med vann opptil knærne for å komme til fastlandet. Underveis tilbake til St Lucia beundret vi flygefisk som styrte over bølgetoppene ved siden av båten.

Alle utleiebåter vi observerte var utstyrt med en diger bimini som hindret kontroll med storseilet. Under dette taket oppholdt vi oss det meste av tiden, med unntak av natten som vi tilbrakte under et laken i hver vår tomannslugar. Morgenbad var obligatorisk, vannet var over 30 ºC hele tiden, veldig klart men også veldig salt.

For norske familieseilere som alltid fortøyer bak en øy eller i en beskyttet vik med tau i land, var det skremmende å ankre opp i le av en øy og kun se en horisont med bare hav bakover. Verre ble det når en regnbyge kom innover og krenget båten og rykket i ankeret. Slikt varte aldri lenge. Vi lærte å ankre på sand bunn, at vi kan snorkle over ankeret og sjekke at det er skikkelig inngravet. Vi ble litt mer bleu-water vant.

Se også: www.turq.com/leewind.html