Eventyrerne og seilerne Paul Lübbe og Linn Charlotte Klund har vært hos oss og holdt foredrag ved flere anledninger, og de har i noen år levert reisereportasjer i Seilas. Her kommer deres seneste bidrag, fra paradisiske Raja Ampat i Indonesia, der de har “hjemmehavn” for ekspedisjonsbåten “Nora”. God lesning.
@ www.wicked-horizon.com
Et kort tilbakeblikk
Etter at vi var med og stiftet ekspedisjonsoperatøren Wicked Horizon AS i november 2020 har selskapets S/Y “Nora Simrad” tilbakelagt mellom 8.000 og 9.000 nautiske mil. Alubat’en har krysset Øst-Indonesia fra Vest-Papua, via Komodoøyene, til Bali og Lombok, seilt til Øst-Timor og «De glemte øyene» nord for Australia. Som man kunne høre om på medlemsmøtet på Dronningen i oktober, gikk siste seilas Papua Ny-Guinea rundt, med “Nora” som Folkehøyskoleinternat hele veien fra Indonesisk Papua til Darwin i Australia. Det skulle bli en uforglemmelig tidsreise til et sted der vekkerklokka er en utriggerkano full av nysgjerrige melanesierbarn med blonde korketrekkere. Ikke minst et seileventyr uten like: Under streken 4.000 nautiske mil krydret med en ørliten dose svunnen kannibalhistorie og moderne heksekunst, toppet med Stillehavets berg- og dalbaner. Langt ifra alle historiene fikk plass i reiseforedraget, men hvis det ga mersmak kan dere lese om hele ekspedisjonen i en artikkelserie som blir publisert i fire utgaver av Båtens Verden i 2024.
Raja Ampat – Paradiset
Uten at vi egentlig hadde planlagt det, førte alle turene tilbake til et sted i det ytterste hjørne nordøst i Indonesia. Nemlig Raja Ampat, som etter hvert ble en kjærkommen «hjemmehavn» for “Nora”. Det å ha Raja Ampat som base for båten blir det samme som om en turoperatør i Norge skulle rigget opp kontoret sitt på selveste Prekestolen. Raja Ampat er en øygruppe som dekker fire større øyer, de såkalte «fire konger», eller på lokalspråket Raja Ampat. Området huser noen av verdens siste uberørte og uskadde korallrev. Mens et titalls ulike hval- og delfinarter boltrer seg i det krystallklare vannet, virker landskapet rundt som tatt rett ut av en naturdokumentar. Avstandene mellom øyene er korte og foran oss ligger hundrevis av kriker og kroker som venter på å bli oppdaget og utforsket.
Sorong – Et livlig urbant sentrum med tvilsomt rykte
Noras hjemmehavn har de siste to årene vært Sorong, en rask voksende by på ytterste enden av Vest-Papua. Sorong er ikke noe turistby, og utlendinger er et sjeldent syn, bortsett fra kinesere som er ivrige forretningsfolk i hele Indonesia. Vi er i gjennomsnitt et halvt hode større enn resten av folket i gata, og sett med lokale øyne er vi kritthvite i huden. Skal vi på markedet for å handle grønnsaker, egg, frukt og krydder til neste tur, går ca. halvparten av tida med til å stoppe, smile, og svare på nysgjerrige spørsmål. Eller til å stå modell for det som føles ut som 15.000 selfier.
Vi har hatt “Nora” liggende et stykke utenfor sentrum, i en marina som i sin tid var en flott resort og feriehotspot. I dag er stedet litt mer shabby, noe som skyldes at eieren havnet i fengsel på grunn av lugubre forretningspraksiser. Han var visst flink til å tjene en haug med penger i både bygge- og transportbransjen, men så ikke helt poenget i å bry staten med registrering av firmaer eller skatteinnbetalinger. Staten var imidlertid ikke så happy for å bli «skånet for byråkratiet», og mannen fikk ny bopel bak piggtråd og betong.
Hvorvidt ryktene om narkotikahandel og escortepiker er sant, vet vi ikke.
I dag er resorten utsatt for tropevarme, ekvatorvær og mangel på, eller rettere sagt fravær av, vedlikehold. Havnebassenget mellom de rustikke bungalowene gir derimot perfekt beskyttelse til seilbåter, som gledelig har tatt i bruk resorten som eneste marina mellom Filippinene i nord og Lombok i vest.
Til vår store glede var badebassenget og restauranten i drift slik at båtvedlikeholds-etapper om bord på “Nora” kunne avsluttes med en svømmetur og en iskald halvliter.
Air Borek –tullete idyllisk med tricky ankringsforhold
Vår første oppdagelsestur gjennom Raja Ampat gjennomførte vi helt alene. For oss var dette en ny og spennende situasjon: Vi hadde flyttet inn på Nora, en båt som var ca. tre ganger så stor som “Amanda”. Attpåtil befant vi oss på ett av de fineste områdene på planeten, og vi hadde to uker uten faste planer før ekspedisjonsmannskapet fra Norge skulle mønstre på.
Vi bladde fram vår “Cruising Guide to Indonesia” for å finne ut hvor vi skulle sette kursen. Valget falt på Air Borek, en knøttliten øy som er kjent for sine Mantarokker. På våre reiser har vi sett mange ikoniske havboere – alt fra delfiner, skilpadder og hval, til isbjørn og til og med kongepingviner. Men mantarokker, eller djevelrokker som de også blir kalt, hadde vi fortsatt på ønskelista. Bare 40 NM fra Sorong ville dette også bli den perfekte dagsseilasen for å teste ut båten.
Noe vi hadde undervurdert kraftig, var strømmen. I nærmere tre timer krøp vi oss framover med snaue to knop, mens vi kjempet mot tidevannet som fosset mellom de pittoreske øyene. Vi begynte å forberede oss på vår første nattseilas da strømmen omsider snudde og vi kunne fortsette turen.
Vi var lettet og rimelige fornøyde med oss selv da vi lot ankeret falle akkurat i det sola berørte horisonten. Ankringsforholdene rundt øya er krevende og fortøyningsbøyen, som i utgangspunktet var bygget for svære turistbåter, fristet lite. Det er et svært monster av rustent stål, som ligger i en kanal med opptil seks knop strøm. Heldigvis viste vår kjære “Cruising Guide” vei til et fint ankringssted på sørspissen – utenfor strømbeltets rekkevidde, og på behagelige elleve meters dybde.
Natta i tropene trer fort inn, og da vi bare 15 minutter senere hadde vi skjenket oss en ankerdram, og skulle innvie kvelden i Nora`s romslige cockpit, var himmelen svart og full av glitrende stjerner.
Før vi fant en behagelig stilling ble imidlertid idyllen forstyrret av den karakteristiske lyden av en 40hk Yamaha. Noen var på vei ut til oss med en lokal motorbåt.
Det viste seg at vi hadde droppet anker på noen nyplantede koraller, og området som ble vist som ankringsplass i cruisingguiden hadde nylig blitt totalfredet. Med vennlig, men bestemt tone ble vi bedt om å bruke moringen ute i kanalen. Dette ble gøy! I bekmørket var vi altså nødt til å lete oss fram til bøya, som det ikke engang fristet å bruke i dagslys. Men hadde vi noe valg? All den tid vi ønsket å pleie relasjonen med øyboerne i håp om en guidet Manta-utflukt, var det dumt å begynne å krangle. Ved hjelp av en god hodelykt fikk vi lokalisert bøya, og som så ofte i livet var redselen større enn den egentlige oppgaven. 30 minutter senere lå vi trygt fortøyd.
Det første vi gjorde dagen etter var å sjekke fortøyningen. Bøya var røff og vi hadde bare vanlige tau til disposisjon, som viste seg allerede å ha fått tydelige slitasjemerker.
I land oppsøkte vi organisasjonen “Barefoot Conservation” som er ansvarlig for det nye kunstige korallrevet. Det var imponerende å se hvor lett det var å «plante» nye koraller. I mediene er det mye snakk om at korallene er i ferd med å utslettes, og her var vi vitner til et glimt av håp for de uvurderlig viktige organismene.
Mantarokkene derimot skuffet oss med sitt fravær. Vi var riktignok sent ute i sesongen, men 5-6 eksemplarer skulle jo alltids være til stede, mente O’Neil, som var en lokal divemaster, og lommekjent i området. I selskap av dykkeresset Isabella fra Danmark pleide han å tilbringe dagene med safari på havets bunn blant de grasiøse rokkene.
Litt småskuffet kom vi tilbake om bord og bestemte oss for å ta en snorkeltur langs brygga før turen gikk videre neste morgen. Dette viste seg å være verdens fineste lekeplass for snorkling og fridykking. Vannet var krystallklart og under den drivved-inspirerte trebrygga myldret det av tusener forskjellige tropefisker. På seks meters dybde fikk vi omsider se en mantarokke! Riktignok ikke noe levende eksemplar, men en modell i armeringsjern, som gjør nytten som kunstig korallrev. Om noen år vil korallene ha vokst så mye at manta-skjelettet kapsles inn i korallmasse og forsvinner helt.
En spasertur over den bildeskjønne øya hjalp oss å komme over restene av skuffelsen over mantaenes fravær, og om kvelden krøp vi rimelig fornøyd til køys.
Wayag – den perfekte ankringsplassen
Wayag ligger snaue seksti nautiske mil nord for Air Borek, og for ikke å havne i samme tidevannsfelle som sist bestemte vi oss for å overnatte på veien. Vi fikk en dose motvind, og det bølgefrie vannet mellom øyene tillot oss å teste ut hvordan den nye dama vår oppfører seg på kryss. “Nora” er 25 år yngre enn “Amanda”, og mens salongen er romslig, lys og hjemmekoselig er skroget designet for regatta. Dette kjentes tydelig mens vi nå krysset nordover. Aldri har vi vært så effektive mot vinden: vinkelen mellom slagene lå på rett under 90 grader, og ballasttankene i akterlugarene sørget for at krengningen aldri oversteg behagelige 15 grader. For en båt!
Wayag er det mest ettertraktede og uten tvil det mest fotograferte stedet i Raja Ampat. Også på landsbasis brukes det hyppig som et bildeskjønt trekkplaster og postkortmotiv. Funfact: Raja Ampat er delt på tvers av ekvator, og mens Sorong og Air Borek ligger på sørhalvkulen, befinner Wayag seg allerede på nordlige breddegrader. På Wayag finnes det ikke mennesker bortsett fra en eller annen turistbåt som finner veien hit. Men siden vi befant oss i kjølevannet av korona-epedemien var turister fortsatt et sjeldent syn. Vi hadde altså denne perlen av en øygruppe helt for oss selv. Landskapet er ubeskrivelig vakkert, faktisk så blendende at vi i tilknytning til vår siste artikkel ble tildelt førstesiden av Seilas, hvor “Nora” ligger på svai midt i hjertet av Wayag. Vi utforsket småøyene med jolla og gikk verdens korteste tur på verdens minste drømmestrand. Idyllen fikk seg en liten knekk da vi ble oppmerksomme på at det til og med her fantes plastsøppel i bøtter og spann.
Etter den mildt sagt utfordrende ankringsplassen på Air Borek, var det en fryd å kunne droppe ankeret på sandbunnen 12 meter under skroget, mens småøyene rundt ga beskyttelse for både vind og strøm. Kort sagt: Vi befant oss på den perfekte ankringsplassen! Uten bekymringer om strøm og slitasje på tauverket kunne vi for alvor senke skuldrene, sette på musikk og lage en bedre middag av skattene vi hadde i handlekurven fra markedet i Sorong. Nærmere bestemt hjemmelagde vårruller krydret med lemongrass og peanutsausdip ved siden av.
Morgenbadet dagen etter glemmer vi aldri. Vi hadde nettopp spist en deilig frokost med ovnsbakt brødfrukt og hjemmerøstet indonesisk kaffe, før overraskelsens time kom. Paul stupte ut fra badeplattforma og straks han kom til overflaten pekte Linn Charlotte på et svømmende objekt med stø kurs mot badenymfen: Hai!!! Hjertet hoppet galopp, før vi innså at det dreide seg om en Blacktip Reef Shark. Skrekken ga etter for glede over en flott og eksotisk badekamerat som holdt oss med selskap i en snau halvtime.
Vi brukte dagen til å bade, snorkle og ikke minst plukke plastsøppel på den lille drømmestranda vår. Sent på ettermiddagen, mens sola allerede var i anmarsj mot horisonten, var det klart for en ny baderunde fra båten. I øyekroken mente Paul at han så en bevegelse i vannet, og bare sekunder senere var han helt sikker: MANTA!!! Et digert solo-eksemplar fra rokkefamilien hadde valgt seg ut ankringsplassen vår for et kveldsbad i solnedgang. Med sakte, elegante bevegelser sirkulerte det nå rundt “Nora”. For en majestetisk slutt på dagen!
Misool – “Nora” i sitt rette element
Med deltagelsen i Wicked Horizon har vi valgt et liv som består av ca. 50 % av seiling. Wicked Horizon er altså et ekspedisjonsselskap, hvor “Nora” skal være en plattform for å realisere andres seildrømmer til fjerne himmelstrøk. Men også en plattform som skal være i stand til å gi på en bredere forståelse av havet og dets rolle. Spesielt en vinkling på havet i global, økologisk sammenheng kan høres litt abstrakt ut, og i starten hadde vi få konkrete ideer om hvordan vi skulle realisere dette målet. Men som oftest blir veien til mens man går, og våren 2023 var “Nora” for første gang i sving som ekte ekspedisjonsbåt.
Misool er én av de «fire kongene», det vil si én av de fire hovedøyene i Raja Ampat. Akkurat som Wayag er landskapet dramatisk og usedvanlig vakkert. Hit kom vi derimot først og fremst for å gjøre nytte for oss. I Sorong hadde vi blitt kjent med “Misool Foundation”, en stiftelse som jobber med beskyttelse av truede haiarter, gjenoppbygging av korallrev, og ikke minst patruljering av området rundt Misool-arkipelet mot ulovlig fiske.
Misool Foundation har i løpet av de siste 15 årene fått svært god kontroll på økosystemet under havoverflaten, og både haibestanden og artsmangfoldet på korallrevene er på stødig vei oppover. Et problem som fortsatt får for lite oppmerksomhet er havplasten, som vi skulle rette lupen mot. Om bord hadde vi et trålernett fra “Ocean Kita”, et fransk-indonesisk selskap som utvikler og bygger løsninger for å fange opp plast fra havoverflaten. “Nora” er riktignok for liten til systematisk å kunne rydde områder for plast. Oppgaven vår var derfor å kartlegge hva slags typer av plast som fantes i området, hvilket samlet kvantum det kan være snakk om, og hvor plastkonsentrasjonen var høyest. Samledataene skulle så brukes av “Misool Foundation” til å underbygge organisasjonens krav mot lokalregjeringen om en strengere håndheving av eksisterende lover og regler mot forsøpling.
Trålernettet viste seg å være som skapt for bruk bak en seilbåt. Hastigheten må ligge på under to knop, så vi valgte å krysse under bare fokkseil. “Nora” er kutterrigget og har både genoa og fokk fordelt på to separate forstag. Slik kunne vi regulere hastigheten ved enten å gå tettere mot vinden eller falle av. Den jevnlige slåingen gav oss således et perfekt søkemønster på vannoverflaten.
Som mannskap hadde vi tre svenske studenter om bord, som nettopp hadde vært på Fiji og skrevet bacheloroppgave i “Environmental Engineering”. Sammen brukte vi 2-3 timer daglig for å tråle etter havplast, noe som i praksis betydde: Vi seilte veldig sakte, dekket på til kaffeslabberas med kanelsnurrer, satte på god musikk og slo hver halvtime fram til vi to timer senere heiste opp trålnettet for å analysere og protokollere dagens fangst.
Både korallrestaureringen og patruljeringen har sin base i tre rangerstasjoner, og én av stasjonene hadde vi avtalt å besøke. Da vi ankom bemerket vi at det ikke fantes noen ankringsplass i klassisk forstand. Toppen av korallrevet ligger på 1-meters dybde under havoverflaten, og ca. hundre meter fra land stuper revet loddrett ned på ca. 50 meter. Det eneste stedet man kunne ankret på var nettopp den delen av revet som stiftelsen var i gang med å reparere. Via VHF’en fikk vi beskjed om å ankre opp på 60 (!) meter. Vår første tanke var: Umulig! Samtidig ville nødig gå glipp av omvisningen på stasjonen og enhver sjanse til å få være med korallplanting. Så noe måtte vi finne på. Løsningen ble en improvisasjon som vi har brukt et par-tre ganger etterpå: På plattforma bak hadde vi en tjukk reservekjetting på lager, og i ankerkassa lå et rimelig gigantisk Stanfort-anker i reserve. Altså kappet vi av ca. 10 meter på kjettingen, festet avkappet til reserveankeret og koblet dette til 150 meter nylontau som vi i utgangspunktet hadde med for å fortøye båten i land.
Ankeret holdt og vi kunne endelig gjøre landgang og hilse på våre nye venner. Jammen ble de glade for besøk! For det første blir det ganske kjedelig å bo flere uker i strekk på samme sted og attpåtil med de samme 5-6 gutta. For det andre satte de genuint pris på at vi hadde lyst til å hoppe i dykkerdrakta og hjelpe til å med korallrestaureringen. Prosedyren er å feste små korallbiter på armeringsjernet som er spredt ut på havbunnen. Korallene blir rett og slett stripset fast, og ca. 60% av «avleggerne» overlever. Etter to år er korallene såpass oppe og går at fiskene vender tilbake og et dødt stykke havbunn har blitt til et nytt og yrende korallrev.
Under oppholdet i Misool hadde vi god tid til å utforske resten av området. Hundrevis av småøyer i nord – kun «sivilisert» av kjøttetende planter – danner en labyrint gjennom verdens fineste lekeplass for jolleturer så vel som paddleboardet vårt. På en ekskursjon øynet vi noe som kunne minne om en grotteinngang. Dette måtte selvsagt utforskes nærmere, og fulle av eufori stod vi plutselig ved foten av en grotte som snodde seg mange hundre meter inn i fjellet. Grotta var fylt med vann, men bassenget hadde en takhøyde på ca. 10 meter. Vi kunne svømme fra kammer til kammer og beundre dryppsteinformasjonene og søylene som naturen hadde skulpturert i løpet av tusenvis av år.
“Nora” hadde vi fortøyd mot noen bratte fjellvegger, av den enkle grunn at lagunen var for dyp og altfor trang til å ligge på svai. Da vi kom tilbake fra grotteekspedisjonen lå hun og duppet fredelig i de naturmystiske omgivelsene, mens noen flaggermus sirklet rundt mastetoppen, og sola atter en gang senket seg ned over horisonten.
Mot nye eventyr
Vi har etter hvert blitt godt vant med – og ikke minst imponert av – “Nora”, og vi har blitt ganske så lommekjente i ett av de fineste havområdene planeten har å by på. Men når det er sagt, har vi gjennom hele vår jordomseiling seilt etter én filosofi: Når man blir så godt kjent med et sted at man begynner å føle seg hjemme, er det på tide å dra videre. I 2024 skal vi tilbringe en siste sesong i Raja Ampat, denne gangen med blant annet internship-studenter fra universitetet i Ås (NMBU) om bord. I løpet av sommeren vender vi sakte, men sikkert nordover og skal bruke høsthalvåret til å utforske Filippinene før vi fortsetter mot Japan. Vi er glad for flere spennende prosjekter i horisonten og likevel ha nok av plass om bord hvis noen blir inspirert og kunne tenkt seg en litt annerledes «seilferie».
Vi ønsker dere, kjære lesere, en fantastisk jul og et godt nytt seilår i 2024!
Julehilsen fra oss i Wicked Horizon Expeditions
